Ringen sluttet

Photo: Martin Grüner Larsen (CC-BY-SA 2.0)

Ungdommer foran synagogen.

I kveld deltok jeg på «Fredens ring»-markeringen utenfor Synagogen i Oslo. Det var en rørende samling, som allerede har fått mye oppmerksomhet i internasjonale medier.

Det er noe vakkert over øyeblikk der historien presenterer en mulighet, og de riktige menneskene griper den og gjør det rette. I retorikken kalles den kvaliteten for kairos, talens evne til å samsvare med, og besvare de utfordringene øyeblikket rommer.

25. juli, tre dager etter massemordet på Utøya, var det en enorm minnemarkering, rosemarsjen. Over 150.000 mennesker deltok i Oslo alene (selv var jeg på markeringen i Bergen). Den var en symbolsk handling som grep øyeblikket og fylte den med det innholdet som trengtes.

I ettertid kritiserte mange rosemarsjen for å være for enkel, for raskt glemt. At den var for stor og åpen og lett å fylle med enkle følelser. Alt det var nok sant, men det var på mange måter det som gjorde rosemarsjen verdifull. Den var en synliggjøring av en underliggende solidaritet. Tross alle politiske uenigheter, alle fordommer og konflikter, sa rosemarsjen med en brå, overdøvende, for oss alle overraskende enstemthet, så ønsker vi å strebe etter en felles menneskelighet, et felles ønske om ikke å utøve vold mot hverandre.

*

I gresk mytologi var Kairos mulighetene, flaksen og øyeblikkets gud. Han hadde en hårlugg foran men var glattbarbert bak. Og om man møtte ham på veien måtte man gripe ham straks, etter luggen, for når han først var løpt forbi ville man aldri få tak på hans glatte bakhode igjen.

Jeg er takknemmelig for at ungdommene i Oslo ikke lot øyeblikket løpe forbi dem, men i stedet utførte markeringen. Selv om den var mindre i skala enn folkehavet på rosemarsjen, så hadde den en symbolsk styrke som jeg allerede nå ser sprer seg gjennom sosiale medier til hele resten av verden. Et søk på «Oslo» på Twitter gir denne kvelden nesten utelukkende treff om de cirka 2.000 menneskene — ungdommer, eldre, rabbinere, imamer, statsråder, politifolk, journalister, ambulansevakter, lærere, jøder, muslimer, kristne og ateister —  som sto utenfor synagogen og frøs sammen. (Og var det ikke også noe fint med at mange mennesker var der profesjonelt, som sivilt vern for jødene, at sivilsamfunnet også stilte opp, institusjonelt? At journalister, politifolk og ambulansepersonale var der, som representanter for det offentlige Norge?)

*

Demokratiet er den styreformen der ren, rå makt erstattes av symbolsk makt. Nettopp derfor har symbolhandlinger som fredens ring en egen styrke. Ungdommene i Oslo sto foran med et godt eksempel. Det kommer til å ha en reell effekt.

Talerne forsto i kveld også øyeblikkets styrke. For seks år siden satt jeg på et av dialogmøtene på Litteraturhuset og hørte en ung mann som heter Ali Chishti holde en flammende, velformulert tale mot jøder og homofile. Talen var retorisk sterk, full av klassiske antisemittiske troper og ideer. Jødene hadde arrangert 11. september. De arbeidet i det skjulte og styrte bak scenene. Det var et intenst øyeblikk og jeg husker det som et øyeblikk der dilemmaene i det flerkulturelle Norge virket mer presserende enn noengang. Det står i omtalen av dialogmøtet at han ble buet av scenen. Det hadde jeg faktisk glemt. Men jeg husker at jeg tenkte at han ble møtt med mye motstand, og at det var en  lettelse.

I kveld sto Chishti, nå en tredve år gammel mann, og holdt en glimrende tale der han fortalte om hvordan han sto for noe annet i dag enn han gjorde den gangen. Han ba oss si nei til antisemittisme og islamofobi. Det var et sterkt øyeblikk, og som en venn sa til meg etterpå: Det viser at man aldri skal oppgi troen på at folk kan forandre seg. Jeg følte det som en forløsning av en seks år gammel uro.

*

Photo: Martin Grüner Larsen CC-BY-SA 2.0

Rabbineren Michael Melchior taler foran synagogen.

Kveldens høydepunkt for meg var likevel en helt fantastisk, dypt rørende tale framført med til tider sprekkende stemme av den danske rabbiner Michael Melchior.

Han ville si tre ting til ungdommene foran synagogen, sa han (og her må dere unnskylde at jeg siterer etter hukommelsen). Det første var noe faren til Dan Uzan, jøden som ble drept i København, hadde sagt: Da han hørte hva ungdommen i Oslo hadde tenkt seg å gjøre, sa han: «Det gir meg håpet, som ble tatt fra meg, tilbake!», og omfavnet Melchior.

Det andre, sa Melchior, var at det de unge muslimene gjorde i kveld var noe som hadde dype røtter i Islam. Og så siterte rabbineren Koranen. En rabbiner som siterer Koranen! Det var en dyp og talende gestus, og en måte å speile initiativet fra ungdommene. Han fortalte en historie fra profetens liv, der han vendte tilbake til Mekka etter å ha blitt støtt ut og ble beskyttet av en gruppe ikke-troende som sa «hvis noen vil skade profeten Muhammed, må de drepe oss først», sa Melchior og applausen gjorde at man knapt hørte hva han sa.

Det tredje han ville si, var at de unge som sto foran synagogen hadde dannet en ring av fred og kjærlighet, og brutt en ring av hat og krig. Allahu Akhbar! ropte han så. Allah, Gud, er med oss de stedene der mennesker bygger broer og slutter ring om hverandre. Det er der Allah ønsker å være, sa Melchior.

*

På veggen over Melchior og de andre talere kastet flomlysene en enorm skygge på veggen. Man så talerne projisert, fem meter høye. Ungdommer og rabbinere: Alle ble ruvende, monumentale skikkelser. Rabbineren så ut som arketypen av seg selv på den høye, hvite veggen. Og det er nettopp en slik forstørring denne typen symbolske handlinger muliggjør. De gjør menneskenes individuelle handlinger større enn seg selv, og gjør at handlingen rekker utover seg selv. Budskapet om det som skjedde i Oslo i kveld — reelt sett en relativt ubetydelig begivenhet, en samling med noen tusen mennesker — får stor, meningsfull betydning for mennesker verden rundt. Lignende markeringer skal også ha vært utført i flere andre land.

Det er fordi handlingen grep øyeblikket og fylte det med innhold. Det er sant at rosemarsjer og fredsringer er «for enkle». De er  det. De anerkjenner ikke de grunnleggende konfliktene som finnes i et demokratisk, pluralistisk samfunn. Og det er det som på mange måter er poenget med en slik samling. De er store, enkle handlinger som omdefinerer et øyeblikk. De peker på hvordan vi ønsker at samfunnet skal være og begynner bevegelsen dit.

Tross alle konfliktene så ønsker vi alle, de fleste av oss, i alle fall, å anerkjenne en underliggende menneskelighet. Slike øyeblikk minner oss på hva det overordnete målet med konfliktene, diskusjonene og friksjonen i det flerkulturelle samfunn er. Det er at man skal klare å finne en måte å leve sammen uten hat og vold. Ved å slå ring om synagogen gikk ungdommene ut over nåtidens presserende, mindre konflikter og pekte ut veien mot det samfunnet de ønsket. Resten av oss må høre på dem og følge etter.

Edit: Her er en video av Melchiors tale.

Advertisements

5 thoughts on “Ringen sluttet

  1. Vakkert! Sånne ungdommer gir oss håp om en bedre fremtid. Det er dem vi trenget, ikke Sanbergene og andre som vil skape fronter.

  2. For meg, som desverre var forhindret fra å være der, er det så fint å lese om hvordan denne hendelsen har gjort inntrykk på andre. Om hvordan ringene brer seg. Du skriver sterkt og godt om det. Så føles det nesten litt som om jeg var der selv. Takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s