Fornektelsen og fullbyrdelsen av det armenske folkemordet

Natten til 24 april 1915, altså for nøyaktig hundre år siden, begynte det osmanske riket å systematisk arrestere ledere og intellektuelle i det armenske miljøet. I ly av første verdenskrigs forvirring og angrepet på Gallipoli, som tok til dagen etter, ble de armenske lederne deportert og skutt.

Arrestasjonene markerer begynnelsen på det som skulle bli en tre år lang, systematisk folkemordskampanje, som endte opp med å ta livet av mer enn en million armenere. En måned etter arrestasjonene gjennomførte osmanerne en lovendring som gjorde det mulig å deportere hvem man skulle ønske. Rikets armenere ble satt til utmattende tvangsarbeid til de døde eller de ble drevet ut på dødsmarsjer av militæret. Med bajonetter i ryggen ble de beordret til å marsjere ut i ødemarken uten nok vann, mat og klær. Hundretusenvis av menn, kvinner og barn døde. Dødsmarsjene ble også benyttet av drapsmennene til å utføre tortur, voldtekt og tyveri på industriell skala.

De ble drept fordi de var armenere. Så mye som halvannen million mennesker mistet livet.

*

Disse fakta finnes det ingen tvil om. Det armenske folkemordet var et av de mest veldokumenterte i sitt slag blant det tyvende århundres sjokkerende mange folkemord (har du hørt om tyskernes folkemord i Namibia? Om Simelemassakren på assyrere i Irak? Kossakutslettelsen i Sovjetunionen? Listen er alt for lang).

I menneskerettighetene og det humanitære arbeids historie er dette en nøkkelbegivenhet. Et av de øyeblikkene der Den Andres lidelse virkelig ble til politisk mobilisering i Europa og USA. Vesten var, gjennom dyktige korrespondenter i Midt-Østen og tidlige humanitære aktivister, tidlig bevisst på det armenske folkets lidelser og at utryddelsen var en målrettet og politisk styrt prosess. Særlig The New York Times gjorde en helt bemerkelsesverdig og dypt imponerende jobb med å sette denne forbrytelsen på kartet.

(Hvis du er interessert kan jeg forresten anbefale dette foredraget.)

Forskningen på hendelsesforløpet har ikke gjort noen ting for å rokke på dette bildet. Tvert imot. Bildet av en systematisk og politisk styrt utrydningskampanje har bare blitt tydeligere.

Likevel fortsetter det osmanske rikets arvtakerstat, Tyrkia, å fornekte at det som skjedde var et folkemord, og på forskjellige mer eller mindre absurde måter å benekte eller underspille mordene (som alltid omtales som for eksempel «omplassering» eller til nøds «deportasjoner»).

*

Denne typen avvisning eller nedtoning av folkemord kalles «folkemordfornektelse» – og la oss stoppe opp der et øyeblikk og reflektere over hvor mørkt det er at vi overhodet trenger et eget ord for dette.

Folkemordsfornektelse, ofte omtalt som folkemordets åttende fase, er en alvorlig forbrytelse mot den historiske hukommelsen og mot ofrenes familier. Mot det man kan kalle epistemisk integritet, at kunnskapen om at de mest grunnleggende bestanddeler i et samfunns historie- og verdenssyn ikke forvrenges av politiske motiver. At de verste, mest forferdelige forbrytelsene, som faktisk beviselig skjedde, ikke må fornektes av smålige politiske hensyn. Å delta i folkemordfornektelse er på en merkelig måte å delta i folkemordets siste fullbyrdelse.

*

I mars sa Norges statsminister Erna Solberg dette til NTB:

«Det er ingen tvil om at det var angrep og nedslakting av armenere fra tyrkernes side. Spørsmålet er om hendelser forut for andre verdenskrig i ettertid skal kalles folkemord.»

Dette er en kjent, og relativt mild, form for fornektelse av det armenske folkemord, som Erna Solberg for øvrig deler med veldig mange, blant annet Barack Obama. Jeg er sikker på at Solberg ikke hadde noen dyp og velbegrunnet ide om hvorfor hun gikk inn for akkurat dette. Men grunnen til at denne påstanden er så utbredt og populær at den plukkes opp av statsministre og presidenter er nesten garantert press fra den tyrkiske stat. Det er dypt problematisk at hun sier noe sånt og at det ikke sendes noen til minneseremonien for folkemordet.

*

Bare for å ta det faktiske argumentet først: Det er selvsagt ikke med nødvendighet anakronistisk å beskrive ting som skjedde før begrepet for det ble oppfunnet som det vi i dag ville kalle det. Det ble begått massemord og voldtekt før vi hadde begreper som beskrev disse handlingene som uetiske. Det er ingenting galt for å kalle helotene i det gamle Hellas for slaver, selv om slave-konseptet var belagt med andre former for mening den gangen. Og det er ingenting galt for å kalle greske kvinners sterkt innskrenkete rettigheter i den greske bystaten for kvinneundertrykkelse selv om det begrepet nok ikke ville gitt mening for Solon og Aristoteles. Det er på mange måter det analytiske begreper gjør: De gir oss evnen til å forstå noe vi gjør og samle det under en forklaring. Før visste vi ikke at det var det vi gjorde, men nå har vi et ord for det.

Det er heller ikke tvil om at det som skjedde var et folkemord.   Et folkemord defineres som en bevisst og organisert voldskampanje for å helt eller delvis utrydde en folkegruppe. Var det armenske folkemordet det? Ja. Det var en organisert kampanje for å oppnå etnisk rensing gjennom å drepe den armenske minoriteten. Som om ikke det var nok har oppfinneren av folkemordbegrepet, Raphael Lemkin, som selv mistet flere titalls familiemedlemmer i Holocaust, sagt at han tenkte spesifikt på det armenske folkemordet som et av eksemplene som gjorde at han ønsket å opprette folkemordbegrepet.

Så hvorfor plager det meg så mye at regjeringen ikke kan anerkjenne det armenske folkemordet? La meg ta en parallell: Hva hvis Norges statsminister nektet å anerkjenne at Holocaust var et folkemord? Tenk hvis hun sa at hun ville tenke det var litt merkelig å bruke folkemordbegrepet på det, siden det først ble oppfunnnet etterpå. Tenk hvis grunnen til at hun nektet det var press fra den tyske regjeringen. Ville vi ha tenkt det var greit? Jeg tror svaret gir seg selv. Og parallellen er på ingen måte søkt. Det armenske folkemordet er det nest-mest studerte folkemordet. Vi vet veldig, veldig mye om det.

*

En siste linje fra det armenske folkemordet til dagens norske politikk har også plaget meg idag.

Da det osmanske riket drev armenerne ut i den svidde ødemarken, på de støvete veiene som skulle bli deres grav, var det den syriske ørken mange av dem vandret inn i. The New York Times rapporterte om lik som lå strødd langs veien mot Syria.

I dag går strømmen av lidelse den andre veien. Millioner av mennesker flykter fra dragsuget etter den syriske stats implosjon. Mennesker, tusenvis av dem, drukner i Middelhavet på jakt etter trygt land under føttene, men blir sugd ned i bølgene. Det er politisk organisert lidelse på en ufattelig skala.

Den norske stat, og resten av Europa, vender denne lidelsen ryggen. Den norske regjering må hales og dras i flere måneder før de går med på å sende ett enkelt skip, og så hales og dras enda mer for å sende det med en gang. Og med millioner av mennesker i enorme flyktningleirer i Libanon, Tyrkia og Jordan er det naturlig at Europa går inn for å hjelpe flere flyktninger fra katastrofen. Europa tar ikke den rollen godt nok. Ikke Norge heller. Vi nøler, vi dveler, vi er handlingslammet. Det å gjøre det moralsk riktige er vanskelig og noe som utsettes. Selv om det, idet jeg skriver dette, kommer inn melding om at det nå finnes flertall i Stortinget for å ta imot 10.000 flyktninger er det vanskelig å komme utenom at realpolitikken får styre utenrikspolitikken.

*

I etterkant av det armenske folkemordet var enorme folkemengder på flukt. Og ti år etter katastrofen ledet den første høykommissæren for flyktninger, den norske Fridtjof Nansen, arbeidet med å finne et nytt hjemland for de armenske flyktningene. Hans planer for en enklave i det sovjetiske Armenia som kunne gis til armenske flyktninger – en plan han faktisk utarbeidet med Vidkun Quisling (!) – strandet, og var langt fra hans mest vellykkete hjelpeaksjon for flyktninger.

Men han prøvde.  Nansen er i dag holdt høyt av den armenske diasporaen for sitt arbeid. Og hans arbeid for å opprette Nansen-passet og hjelpe flyktningkatastrofen etter første verdenskrig er noe vi ikke ser gjenspeilet i Norges rolle i verden i dag.  Det naturlige engasjementet for flyktningers liv og Norges lederrolle i å avhjelpe flyktningers nød er verdt å merke seg. Det er kanskje en selvopptatt tanke å ha, men det er bare et av mange grunner til at det armenske folkemordets nærvær i nåtidens norske politikk har plaget meg i dag.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s