Gutten i vannet

Min kollega Kristoffer Kinden utfordret meg til å skrive hvorfor jeg stemmer SV. Jeg begynte på en kort statusoppdatering og oppdaget at jeg hadde skrevet noe, eh, litt lengre.

Photo: Nicholas A. Tonnelli, (CC BY 2.0)

Photo: Nicholas A. Tonnelli, (CC BY 2.0)

JEG STEMMER SV FORDI en sommermorgen på vei til jobb bestemmer du deg for å ta en liten omvei gjennom skogen. Det er stille og kjølig under trærne. Du liker denne veien. Det er et lite, rolig avbrekk før tempoet i arbeidsdagen river deg med og du ikke får tid til å tenke. Men ikke i dag. I en lysning blir du plutselig oppmerksom på en 3–4 år gammel gutt, kledd i regntøy, opp til halsen i vann, som kjemper for å holde seg flytende i en liten dam i skogen. Han holder på å drukne. Gutten er for liten, fullt påkledd, ute på for dypt vann. Han har ikke en sjanse.

Gutten er alene, du ser deg rundt. Det er ingen andre her. Det eneste du hører er lyden av guttens fortvilte plasking.

Dammen er ikke for dyp for deg, bare dypere enn gutten. Faktisk er du helt overbevist om at du kan redde ham uten å sette deg selv i livsfare.

Og her kommer spørsmålet: Har du en moralsk plikt til å hjelpe gutten?

Men vent. Jeg glemte å fortelle deg noe viktig. Du har ikke tid til å kle av deg. Og du har faktisk på deg den dyreste dressen din, og de alt for dyre, franske skoene du egentlig ikke hadde råd til da du kjøpte dem i fjor. Du har et viktig møte. Dammen er mudrete og full av alger. Du kommer totalt til å ødelegge dine klær, dine sko. Og du kommer til å komme alt for seint til møtet. Dette vil koste deg dyrt. I penger og tid.

Har du fortsatt en forpliktelse til å redde gutten?

Tankeeksperimentet er ikke mitt. Det er den australske filosofen Peter Singer som først kom med det tidlig på 70-tallet. Han brukte det til å argumentere for at vi har et ansvar for de liv vi kan redde, for eksempel gjennom bistand. Jeg har kommet til å tenke mye på det tankeeksperimentet i det siste.

*

De siste ukene og månedene har det vært en serie med fryktelige drukningsulykker der mange tusen mennesker – menn, kvinner og barn – har druknet på reisen mot Europas sørlige kyster. To bilder har brent seg fast i netthinnen. Et av en far som holder sine barn på slutten av overfarten. Et av en død, druknet gutt som noen ikke klarte å holde fast i. Han het Alan og han ble tre år. Hans bror på fem døde også.

De fleste av oss har sett bildet av Alan på stranden i uken som har gått. Tenk på hvor overveldende det bildet er. Hvor mørkt, hvor ulidelig det er å se på. Det virkelige mørket er så uendelig mye større: Bare i år har 2.500 mennesker druknet i Middelhavet. Mange av dem var barn. Og det enorme, ufattelige tapet av de tusenvis av menneskene som har druknet er også bare en liten brøkdel av den lidelsen flyktningkrisen produserer.

Krigen i Syria er en maskin som kverner sivilisasjonen i stykker. «There is no more Syria», sa en flyktning til BBC forleden dag. «Syria is history. It is gone.» Halvdelen av befolkningen er på flukt, og forholdene i nærområdene er ulidelige. Flere hundretusener av flyktningene er allerede her, i Europa. De vandrer langs motorveiene i Danmark, jages av politiet i Ungarn, sover på togstasjonene i Østerrike. De er mennesker som kommer fra et pulverisert land på vei gjennom et kontinent de ikke kjenner, mot en usikker framtid i gudene vet hvilket land, der ingen snakker språket deres og de ikke har noe nettverk.

*

Jeg kunne snakket mye om SVs andre politikk her. Gudene skal vite at det har jeg gjort de siste ukene. Jeg har snakket til jeg ble rød i trynet og telefonen ble varm som en radiator om hvorfor vi har den beste skolepolitikken (flere lærere! slutt på hjemmeleksene! skolemat! fysisk aktivitet hver dag!). Om hvorfor eldreomsorgen ville være bedre under oss og hvorfor vi er best på ren luft og kollektivtrafikk. Om hvorfor vi kan få styr på økonomien, få bedre fordeling og få pusset opp skolebyggene i Bergen, og hvorfor den der #&¤&%! bybanen skal gå langs den %&§¤#! Bryggen.

Alt det der er viktig. Det er utrolig viktig. Det er den slags ting som gjør forskjellen på bedre og dårligere liv. Noen ganger til og med på liv som er lengre og lykkeligere eller kortere og kjipere. Alle de tingene er gode grunner til å stemme SV.

Men det er ikke det jeg kommer til å huske fra denne valgkampen. Det jeg kommer til å huske er hvordan historien kom vandrende nordover fra Middelhavet og kom langt inn i den norske valgkampen. Og jeg kommer til å huske hvordan Fremskrittspartiet svarte ved å appellere til det verste i oss. Og at Høyre og Arbeiderpartiet ikke hadde gode nok svar.

Til slutt var det befolkningen selv som gjorde politikken til skamme. Midt i krisen viste Norge seg fra sin absolutt beste side. Befolkningen lot seg ikke manipulere av Frp, men valgte i stedet i overveldende grad å støtte at flere flyktninger skal komme til Norge.

Midt opp i det hele mener jeg selv at SV også har vært det partiet som har hatt det beste svaret på flyktningkrisen. Vi har levert politikk som virker. Vi har stått hardt på at flere må få komme til Norge, og at vi må gi mer til nærområdene. Min partileder reiste til Lesvos midt i valgkampen for å sette flyktningkrisen på agendaen og fortelle flyktningenes historier, og det er jeg stolt av at han gjorde.

*

FullSizeRender

Så her er hvorfor jeg stemmer SV:

I kjelleren til SVs kontor på Tøyen er det et stort lagerlokale som for det meste har stått tomt. Nå er det fullt til randen av klær, leker, hygieneartikler, mat og vann. Det er til flyktningene som ankommer Politiets utlendingsenhet i nabohuset. Dag og natt er det folk der nede (unge og gamle, menn og kvinner, innvandrere og etnisk norske, muslimer og ateister) som gir av sin tid og sine ting for å hjelpe mennesker de aldri har møtt og aldri kommer til å se igjen.

Det oppsto spontant. SV og flere andre har klaget og mast til justisministeren i mange måneder nå om at forholdene på PU på Tøyen var uverdige. Ingenting har skjedd, for regjeringen lytter ikke til sivilsamfunnet. Så Oslo bare bestemte seg for at når ikke regjeringen ville fikse det åpenbare bruddet på menneskerettighetene som skjedde på Tøyen, så fikk Oslo bare steppe inn og gjøre sitt.

Og midt i valgkampen, når jeg var dautrøtt på vei hjem fra kontoret klokken halv elleve om kvelden, så drev aktivistene i kjelleren fortsatt på og lastet og organiserte. Og jeg tenkte: Det er dette Norge jeg vil ha. Og jeg vil gi min stemme til et parti som vil følge disse menneskenes eksempel. Et Norge som fornekter Frps verdier. Som skjønner at det at vi har mye også gir oss ansvar for å dele av vår rikdom, at vi må stille opp og rette opp i urettferdighetene i kommunene og i verden. Som skjønner at når vi ser at mennesker drukner, så strekker vi hånden ut, og vi fisker dem opp, selv om det koster tid, penger og at vi må forandre oss.

Uansett hva du stemmer i dag så håper jeg at du deler den ideen om Norge. Og hvis du gjør det, så håper jeg i det minste at du vil vurdere å stemme på oss.

Godt valg.

Advertisements

5 thoughts on “Gutten i vannet

    1. Dette er ikke et argument om følelser men om verdier. Innerst i mitt hjerte har jeg min forstand skrev dikteren Georg Johannesen. Det er en viktig ting å forstå i akkurat dette valget.

  1. Alle ville hoppet uti og reddet denne gutten. Husk hvordan de utenlandske turistene i Utvika satte seg selv i livsfare for å redde ungdommene som la på svøm fra Utøya for 4 år siden. Man trenger ikke stemme SV for å ha slike innstinkter. Derimot kan man stemme SV om man har lyst til å gjøre seg raus med andres penger. For hvem skal skape de verdiene SV vil fordele? Det ofrer ikke SV en tanke, de er helt uten troverdig næringspolitikk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s