Det er kaldt i skriptoriet

Idag fikk jeg vite at Umberto Eco er død, 84 år gammel. Under er sånn cirka artikkelen som endte opp med å stå på trykk i Klassekampens Bokmagasin etter at jeg intervjuet ham i mai 2011. Jeg har gjort noen mindre endringer for å skjule at jeg er en idiot.  

Idag tok jeg fram min kopi av  Rosens navn, som slutter slik: 

It is cold in the scriptorium, my thumb aches. I leave this manuscript, I do not know for whom; I no longer know what it is about: stat rosa pristina nomine, nomina nuda tenemus. [Fordums rose finnes kun i navnet. Vi har nakne navn.]

5772988580_600c57f789_b_d

Alle fotos Martin Grüner Larsen,  CC-BY-SA 2.0. Tatt i Ecos leilighet i Milano, 9. mai 2011. Dette bildet er tatt foran en bokhylle fylt utelukkende av bøker han selv har skrevet eller antologisert i. (I mange oversettelser, altså.)

*

Umberto Ecos leilighet ser ut nøyaktig som du tror Umberto Ecos leilighet ser ut. Vel bor han ikke i et middelalderkloster, men han bor midt i gamlebyen i Milano, med utsikt over middelalderslottet Castello Sforza i byens kjerne. Her tar en liten, energisk mann imot meg i en enorm leilighet stappfull av sjeldne, gamle bøker, okkulte gjenstander og modernistisk popkunst.

Umberto Eco er en vennlig liten mann, rund som en kanonkule, med en liten, svært italiensk bart. Han er energisk og våken, og virker mer som en mann i femtiårene enn en som fyller 80 neste år. Jeg ser meg rundt. Hvor er alle de 30.000 bøkene jeg har hørt rykter om at Eco skal eie? Jeg gløtter rundt hjørnet til gangen Eco kom ut fra, og der er de, en endeløs korridor med bare bøker. Det er forværelset til biblioteket. Korridoren fører inn til et rom som ser ut som biblioteket i en middels stor norsk by – la oss si Lillehammer – men med kulere kunst.

– Omtrent 30.000 bøker her i leiligheten og 20.000 i vårt andre hus, ja. Bøker må leses, og et bibliotek er en maskin som lar deg lese bøker en dag i framtiden. I dette biblioteket vet jeg hvor jeg skal gå for å finne alt. Ofte har jeg opplevelsen av at jeg plukker opp en bok jeg har hatt i tredve år uten å ha tatt i den en eneste gang, og likevel vet jeg alt som står i den. Min definisjon av dannelse er ikke å vite hvilken dag som var Napoleons dødsdag, men å kunne finne den på fem minutter.

Jeg trør forsiktig. I Ecos romaner er bøker livsens farlige, og folk dør gjerne rundt dem.

*

Eco har levd hele livet sitt i bøkers selskap. Hvordan han har fått tid til å være en av verdens mest markante offentlige intellektuelle og til å skrive romaner, sakprosabøker, artikler, essays, anmeldelser og en fast ukentlig spalte i L’Espresso? Hans produksjon av skrift er utrolig når man tenker over hvor mye han samtidig har lest.

Det er også en enorm bredde i det han skriver. Alt fra ugjennomtrengelige tekniske artikler om tolkningslære, til strukturalistiske analyser av James Bond eller Superman og avhandlinger om middelalderens estetikk. Hans romaner viser leseren tankeverdenen til munker på trettenhundretallet, til hemmelige agenter i 1800-tallets Italia og samtidens konspirasjonsteoretikere og okkultister.

Eco har viet mye av sitt akademiske liv til semiotikk, studiet av tegn, meningsproduksjon og kommunikasjon, et fagfelt der Eco regnes som den største nålevende tenkeren. Men etter en strålende karriere som akademiker tok Ecos karriere plutselig en merkelig vending: Han skrev en roman.

– Hvorfor begynner man plutselig å skrive fiksjon? Det er like vanskelig å svare på, som å svare på hvorfor man blir forelsket. Jeg hadde fast jobb, mine bøker ble oversatt og jeg var ettertraktet på konferanser. Vanligvis i den situasjonen forlater man familien og flykter til Mexico med en ballerina. Det ble for dyrt, så jeg skrev en roman i stedet.

”Rosens navn” – et slags intellektuelt mordmysterie som foregår i et benediktinerkloster på 1300-tallet – ble en internasjonal bestselger, fikk skamros av kritikere verden over og ble attpåtil filmatisert med Sean Connery og en ung Christian Slater i hovedrollene. Romanens uventete blanding av Sherlock Holmes-krim, lærde teologiske diskusjoner, klosterliv, kjetteri og historisk ironi traff, merkelig nok, en slags nerve i 80-tallets tidsånd. 

Vi benker oss i stuen hans, et stort, lyst rom med glassvitriner og lyse skinnsofaer. vi setter oss rundt enorme, sirlige stabler med bøker som jeg tror har et bord under seg.

*

Siden Rosens navn har Eco fortsatt å skrive skjønnlitteratur. Han gir nå ut sin sjette roman, Kirkegården i Praha. Romanen har en av litteraturhistoriens mest upålitelige fortellere. Simonini er en profesjonell bedrager og agent, som lyger, svindler og forfalsker seg igjennom 1800-tallet. I tillegg lider han av hukommelsestap og det som kanskje (eller kanskje ikke) er en psykotisk episode som frambringer en splittet personlighet. Romanen følger Simoninis ferd gjennom attenhundretallet, der han – spoiler alert! – ender opp med å skrive Zions vises protokoller.

”Jeg er besatt av Protokollene” sier Eco. Protokollene er et notorisk falskneri, først utgitt – sannsynligvis av den russiske etterretningstjenesten – i 1903. Boka hevder å være møteprotokollen til ”Zions vise”, en gruppe mektige jøder som møtes på kirkegården i Praha og er vennlige nok til å forklare for hverandre hvordan de leder en ond og skruppelløs jødisk sammensvergelse mot alt. Protokollene ble en bestselger. En av Protokollenes største fans var Adolf Hitler, som skrev om dem i Mein Kampf. Protokollene er kanskje den farligste av de farlige bøkene i Ecos forfatterskap.  Kirkegården påpeker også flere ganger likheten mellom spenningsromanen som sjanger og konspirasjonsteoriene Simonini selger.

– Konspirasjoner, komplotter, paranoia og alle former for rasisme er et rammeverk av fortellinger som du kan flytte rundt. Målet kan forandres, ut fra hvem som er dagens fiende. Simonini bruker nøyaktig de samme fortellingene mot jødene, jesuittene, republikanerne, frimurerne … Slik er det gjennom konspirasjonens historie. Ta fortellingen om the blood libel, altså denne fortellingen om at jøder dreper kristne barn og bruker blodet deres til å bake matzo-kaker. Den går langt tilbake. Paven brukte den mot kjetterne, det ble brukt mot jesuittene … Og mange av historiene som ble brukt mot tempelridderne som jeg snakker om i Foucaults pendel er de samme som seinere blir brukt mot jødene. Selv kommunistene har blitt anklaget for å spise barn! Har dere fortsatt kommunister i Norge?

– Vel, ja, men …

– Send noen hit! I Italia finnes de kun i Berlusconis taler.

5772439453_bdc00b7950_b_d

*

Vi snakker om dumhet og Berlusconi (”han er ikke dum, bare veldig flink til å snakke med dumme mennesker”), og Eco vil vise meg noe. Han vifter meg opp av stolen og gir meg en guided tour i leiligheten. Fordi jeg har spurt om James Joyces påvirkning på ham viser han i full fanboy-modus fram sine førsteutgaver av Ulysses og Finnegans Wake (signert – selvsagt). Vi går forbi en vegg fylt av oldgamle kart over Milano, et glassmonter full av drøyt illustrerte antisemittiske og antijesuittiske pamfletter, et popkunstmaleri av det italienske flagg fylt med ekte pasta (”it is called Eat-aly”), montre fulle av skjell og stein («bortsett fra den der. Den er et sitrondrops»), et wunderkammer fylt med brune ting, og til sist kommer vi dit vi skulle. «Dette er mitt bibliotek med falske bøker», sier Eco.

I et stort rom fylt av oldgamle bøker har Eco samlet alkymister, magikere, hermetisme, rosenkreutzere, konspirasjonsteoretikere, bare de mest obskure teologer, konstruerte språk … Og et glass med et par overraskende vakre hundetestikler på formaldehyd.

– Jeg er nok den eneste mannen som har gått ut for å kjøpe roser til sin kone, og kommet hjem med et par hundetestikler på glass.5772417015_9daceb35c6_z_d

Øh. Ja. Mye idioti i dette rommet her.

– Ja, det er et rom full av dårlige ideer. Jeg er fascinert av dumhet. Og jeg blir bare mer overbevist om at historien først og fremst formes av uvitenhet. Napoleon tenkte ikke at det å invadere Russland om vinteren var dumt, Mussolini tenkte ikke at å gå i krig uten å vite at det ikke var sko nok til soldatene var dumt, og Bush følte ikke at han måtte tenke på hva som har skjedd i Afghanistan tidligere før han invaderte.

Å avdekke dumhet er jo også noe det som driver deg til å delta i offentligheten, er det ikke?

–Ja, jeg tror hvis du går igjennom mine spalter i L’Espresso vil du se at 70 prosent av dem handler om dumhet. Noen ganger handler det bare om små irritasjoner, som at det står bitteliten skrift på shampooene på hoteller, så du ikke ser hvilken som er shampoo og hvilken balsam når du ikke har briller på – hvem har på seg briller i dusjen! Men er det en sammenheng mellom shampo på hoteller og invasjonen av Irak? Ja! Idioti lar seg lett skalere opp.

Eco har skrevet spalten ”Minervas fyrstikkeske” for L’Espresso i over tredve år. Her skriver han alt fra rasende angrep på Berlusconi til diskusjoner av Wikileaks, Star Trek, James Joyce og Dan Brown. Det som motiverer Eco til å være så aktiv som offentlig intellektuell, selv i sitt 79. år, er frykten for å være en kujon.

– Jeg har en katolsk oppdragelse. Jeg forlot troen, men jeg er merket. Livet er ikke til for at man skal være lykkelig. Man må lide. Lidelse er positivt, forberedelse på å dø. Jeg har et godt forhold til døden. Og til det at man må bevitne samfunnet. Den pliktfølelsen holder meg flytende i offentligheten. Jeg trives ikke godt der, men det er et moralsk spørsmål.

*

Ecos gjennomgang av konspirasjonenes struktur minner meg om et av hans store akademiske glansnumre, en berømt artikkel der han gjør en såkalt strukturalistisk analyse av James Bond-romanene, som viser hvordan alle James Bond-bøker er variasjoner over det samme grunnleggende plottet, og konstruerer de samme fiendene igjen og igjen.

– Vi liker fiender. Jeg elsker et essay Karl Popper skrev om konspirasjonsteorier, der han argumenterer for at konspirasjonsparanoia går tilbake til menneskehetens opprinnelse. I Homer var alt som skjedde i Trojakrigen en plan fra gudene på Olympus. Det ligger i menneskets natur at vi ikke vil innrømme at vi er skyldige, at vi er ansvarlige.

Men antisemittismen har ikke alltid handlet om konspirasjonsteorier om hemmelige jødiske komplotter, sier Eco.

– Det er et rart brudd i antisemittismens historie. Fram til den franske revolusjonen var det teologisk antisemittisme som gjaldt: De drepte Jesus! Men jødene bodde i ghettoer og var fattige. Så kom frigjøringen. I Frankrike og i noen av de piedmontesiske stater ble jødene ikke lenger andrerangsborgere. Jødene kom ut av ghettoene og begynte å bli vellykket. Man begynte å få jødiske bankmenn, advokater, finanshøvdinger. Da dukket dette rammeverket opp, om det store universelle plottet.

Det som kjennetegner konspirasjonsteorier er at de ikke kan motbevises, sier Eco.

– Det ble bevist at ”Zions vises protokoller” var falske. Det gjorde The Times i 1921. I årene som fulgte ble protokollene bare mer populære. De er de samme uangripelige strukturene som dominerer fortellinger om 11. september, eller historiene om at bin Laden ikke er død.

Slike konstruksjoner tar Eco opp i essaysamlingen “Hvordan konstruere en fiende”, som kommer ut i disse dager. Han beskriver den som ”sakprosaversjonen av ’Kirkegården i Praha’”, og den tar opp konspirasjoner, rasisme og paranoia.

*

Et tilbakevendende trekk i Ecos forfatterskap er også nettopp at de samme ideene diskuteres i skjønnlitteratur og sakprosa. Sakprosaforfatterskapet har handlet om tolkning, intertekstualitet (hvordan bøker ”snakker” med hverandre), middelalderhistorie og hemmeligheter. Og det er nettopp disse ideene som også turneres i skjønnlitteraturen. I Rosens navn graver middelaldermunker i en serie mord som dreier rundt betydningen av en bestemt bok. I Foucaults pendel er det tre forleggere som leker seg med å finne på konspirasjonsteorier og okkulte ideer, og deres arbeid feiltolkes med dramatiske konsekvenser.

– Det var de akademiske debattene jeg var oppe i på den tiden som gjorde meg bevisst på overfortolkningens farer, sier Eco.

Det er også slående i hvor stor grad Ecos romaner går inn i de akademiske debattene i tiden de ble skrevet. For eksempel tar Rosens navn opp spørsmål om intertekstualitet, tolkning og meningsløshet, mens Foucaults pendel er, ifølge filosofen Richard Rorty, en radbrekking av ideen om at det lar seg gjøre å finne fram til den dypeste, innerste hemmeligheten.

Et av de sentrale temaene i debattene som Ecos romaner tar opp, er debatten rundt tolkning. I fiksjonen hans er tolkning av bøker, ideer og historier noe farlig, noe kostbart. Noe mange er villige til å drepe for. Hans bøker kretser ofte rundt en feiltolkning som får dramatiske, uhyrlige konsekvenser. Eco har vært kjent for å argumentere for et balansert syn på tolkning der kunstverk på den ene siden er ”åpne” – for gyldige tolkninger fra leseren – men der verket samtidig begrenser hvilke tolkninger som kan være riktige. Eco prøver på den ene siden å unngå postmoderne teoretikeres frie flyt, der alt kan bety hva som helst, og de mer konservative filosofenes ide om at tekster har én sann mening man kan finne fram til.

*

Siden Eco var så involvert i de store debattene rundt språk, tolkning og mening lurer jeg på hva han tenker om tankeretningen som kalles dekonstruksjon, og dens grunnlegger Jacques Derrida. Har dekonstruksjon noe å tilby idag?

– Som Derrida skrev, var dekonstruksjon en måte å psykoanalysere filosofiske systemer. En filosofisk tekst sier en ting, og når du nærleser den sier den også det motsatte. Derrida var en fornuftig og balansert mann, men hans ideer ble misbrukt.

Eco illustrerer sitt problem med Derridas filosofi med en anekdote.

– Derrida sa alltid at man ikke kunne nå fram til den virkelige verdenen gjennom språket. Jeg kjente ham jo godt. Vi var en gang på en fest sammen i Paris. Når festen var over skulle vi begge inn til byen igjen. Jeg så etter en taxi, men han sa nei nei, bli med i bilen. Og han sa hvor vil du? Og jeg sa slipp meg av på Carrefour de la Croix Rouge nummer sånn og sånn.

Eco lager en brum brum brum-lyd av en bil som kjører.

– … og så slapp Derrida meg av på Carrefour de la Croix Rouge, nøyaktig der jeg ville av. Språket gir mening!

5772422901_0679665bec_b_d

 

*

Ecos middelaldermunker prøver å låse de farlige bøkene inne i biblioteket og okkultistene i Foucaults pendel prøver å overbevise hverandre om at de besitter Den Store Universelle Hemmeligheten. I dag havner hemmeligheter hos Wikileaks før du får sett deg rundt.

Tanken på alle disse hemmelighetene som lekker ut, det må da være som kattemynte for deg?

– Ha ha, ja! Og det viser også at Georg Simmel har rett når han skriver at den eneste hemmeligheten som ikke lar seg avsløre er tomme hemmeligheter. Det er som når en unge sier ”jeg vet noe du ikke veeeet”. Tomme hemmeligheter gir deg makt over andre.

– Men dette betyr vel ikke at det ikke finnes komplotter?

– Nei, det finnes massevis! Og grunnen til at vi vet det er at de blir avslørt. De ville drepe Julius Cæsar, men Cæsar avslørte det. Så ville de drepe Julius Cæsar igjen og det oppdaget vi når de drepte Cæsar. Enten lykkes komplotter, eller så mislykkes de og kollapser. Uansett oppdager vi dem. Dan Brown kan bli ved med å skrive bøker om konspirasjonen rundt den hellige gralen, men den eksisterer ikke.

Foucaults pendel har av flere blitt beskrevet som ”den tenkende manns Da Vinci-koden”. Det er ikke en helt vellykket sammenligning. Det er snarere slik at Foucaults pendel er en svært vellykket måte å gjøre narr av folk som tror på Dan Brown. Selv om Ecos bok ble utgitt femten år tidligere. Som Eco selv har sagt: ”Dan Brown er en av mine karakterer. Jeg oppfant ham.”

*

Skurken i Ecos romaner er som oftest noen som er sikker på sannheten og sin tolkning av verden. Og villige til å drepe andre for meningene sine.

Denne selvsikre figuren går igjen i mange av bøkene dine. Har du hatt egne opplevelser med slike?

– Ja visst, jeg vokste opp i Mussolinis Italia, og gikk på fascistisk skole. Jeg var vitne til hvordan lærerne manipulerte sinnene våre. Det var kun små ting som slapp igjennom filteret den gangen. Og så, 26 juli, 1943 – KAPOW! Alt sprengte i luften, og jeg var i en annen verden.

Påvirker det deg fortsatt i dag?

– Vel, nei. Fascismen forduftet da jeg var elleve. Alt som hadde dominert oss bare forsvant. Nesten ingenting av det jeg lærte av fascistene ble værende i meg.

Du beskriver det som en frigjørelse, men var det ikke traumatisk også?

– For en ung gutt er alt spennende! Ingenting er traumatisk. Til og med bombene var spennende! Jeg er fortsatt nostalgisk over nettene i bomberommene. Min mor var skremt, men jeg var bare opprømt.

*

Apropos nostalgi: jeg spør ham om en scene i Foucaults pendel. Mot slutten står det en tekst skrevet av Belbo, en av de fortapte heltene, om oppveksten under fascismen og hvordan han en gang, da han spilte trompet i en begravelse, opplevde en dyp følelse av mening som han alltid etter har prøvd å fange inn igjen. Scenen står for meg og mange andre som en slags lesenøkkel for mye av Ecos forfatterskap.

– Ja, den historien skjedde, med meg, nøyaktig på denne måten. Jeg var i den musikkgruppa, jeg var i den begravelsen, og jeg spilte. Jeg kjøpte selv en ny trompet for fem-seks år siden. Jeg kan fortsatt spille litt. Lungene mine er ok, men leppene mine er forferdelige. Og jenta i fortellingen om Belbos barndom, hun finnes også. Hun ble seinere borgermester i byen vi vokste opp i, og visste ikke at jeg var forelsket i henne den gangen. Mange år seinere leste hun Foucaults pendel og de organiserte et møte mellom oss. Det var veldig fint. Vi har forblitt gode venner siden den gangen. For to måneder siden ble jeg utnevnt til æresborger i byen, for å ha skrevet om den. Og der var hun, min første kjærlighet, syttini år gammel, men for meg har hun alltid hatt det samme ansiktet.

Eco morer seg tydelig over sin egen nostalgi.

– Jeg tenker ofte at livet er en maskin for å skape og hente fram mtinner. Jo eldre du blir, jo mer husker du av fortiden. Og hver dag gjenoppdager du noe. Disse ideene har fulgt meg hele livet.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s