Justisministerens historie

amundsen
Litt historie om det som tegner til å bli vår nye justisminister:
 
Per-Willy Amundsen har tilbrakt mye av de siste femten årene med å spre frykt og uro om muslimer og innvandrere. Dette har han gjort ved enhver anledning. Det var på mange måter jobben hans i Frp.
 
Dette handler om alt fra små ting. Og store ting.
 
De små virker nesten teite, men han lot aldri en anledning gå fra seg.
 
Som da han mente at den norske kyllingen var truet av en lumpen halalboikott. «Islamistiske gruppers iver etter å forme Norge i sitt eget bilde, er grenseløs», skrev han, etter at Islamsk råd hadde sagt noe dumt.
 
Som den gangen han kritiserte at «Nå skal muslimer få gravplass vigslet av en imam, med gravstøtter vendt mot Mekka. Finansiert av DEG.» Fordi Gud forby at muslimer begraves i Norge, liksom.
Som da han gikk ut mot at Fredrik Skavlan «ufarliggjorde islam» fordi programlederen hadde hatt et innslag med Yusuf Islam, the artist formerly known as Cat Stevens.
Men det handler også om store ting, som at det som antakelig er vår nye justisminister har vist at han ikke respekterer personvernet til innvandrere. Han har gått inn for å DNA-registrere flyktninger for å forhindre innavl og terrorisme. 
Og han har gjentatte ganger stilt opp en motsetning mellom asylsøkeres rettigheter og norske kvinners trygghet. Han har skremt med at norske kvinner kommer til å bli voldtatt fordi vi tar imot asylsøkere på en måte som ivaretar deres rettigheter.
Han har rosende anbefalt en islamofob tale fra en kontrajihadistisk konferanse, der det blant annet sies at islam er en totalitær ideologi som nazisme og der talerne var ytterliggående folk som Pamela Geller og Robert Spencer.
*
La oss huske på hva justisministeren er. Han eller hun er en minister som skal ivareta rettssikkerheten og likebehandlingen av alle borgere i samfunnets juridiske strukturer. Når jeg ser på hva det som nå antakelig blir vår nye justisminister har sagt og gjort de siste femten årene. Når jeg ser hvilke politiske strenger han har spilt og hvilke strømninger han har kanalisert, så er det i aller høyeste grad tvilsomt om dette er en rolle han vil klare å ivareta.
Dette er en mann som ikke har nølt med å gå ut mot nordmenn med andre etniske bakgrunner. Som har jobbet for at norske muslimer skal føle seg uvelkomne.
Som øverste ansvarlig for beredskapen i Norge er det også urovekkende at mannen er klimaskeptiker, hvilket vil si at han ikke tror på vitenskap, og ikke har dømmekraft god nok til å skjelne fakta fra løgn. Han tror ikke på et av de viktigste sikkerhetstruslene mot Norge, altså farlige klimaforandringer. Gang på gang har han vist seg som en mann som tror på konspirasjonsteorier og absurde vandrehistorier. Det er ingen dømmekraft her.
Det er denne mannen Erna Solberg, Knut Arild Hareide, Trine Skei Grande og Siv Jensen nå setter til å ivareta samfunnssikkerheten. En mann som etter å ha spredt frykt og uro om muslimer endte opp med å si at et nytt korstog kan bli nødvendig. Nå sitter han i regjering.

Det er kaldt i skriptoriet

Idag fikk jeg vite at Umberto Eco er død, 84 år gammel. Under er sånn cirka artikkelen som endte opp med å stå på trykk i Klassekampens Bokmagasin etter at jeg intervjuet ham i mai 2011. Jeg har gjort noen mindre endringer for å skjule at jeg er en idiot.  

Idag tok jeg fram min kopi av  Rosens navn, som slutter slik: 

It is cold in the scriptorium, my thumb aches. I leave this manuscript, I do not know for whom; I no longer know what it is about: stat rosa pristina nomine, nomina nuda tenemus. [Fordums rose finnes kun i navnet. Vi har nakne navn.]

5772988580_600c57f789_b_d

Alle fotos Martin Grüner Larsen,  CC-BY-SA 2.0. Tatt i Ecos leilighet i Milano, 9. mai 2011. Dette bildet er tatt foran en bokhylle fylt utelukkende av bøker han selv har skrevet eller antologisert i. (I mange oversettelser, altså.)

*

Umberto Ecos leilighet ser ut nøyaktig som du tror Umberto Ecos leilighet ser ut. Vel bor han ikke i et middelalderkloster, men han bor midt i gamlebyen i Milano, med utsikt over middelalderslottet Castello Sforza i byens kjerne. Her tar en liten, energisk mann imot meg i en enorm leilighet stappfull av sjeldne, gamle bøker, okkulte gjenstander og modernistisk popkunst.

Umberto Eco er en vennlig liten mann, rund som en kanonkule, med en liten, svært italiensk bart. Han er energisk og våken, og virker mer som en mann i femtiårene enn en som fyller 80 neste år. Jeg ser meg rundt. Hvor er alle de 30.000 bøkene jeg har hørt rykter om at Eco skal eie? Jeg gløtter rundt hjørnet til gangen Eco kom ut fra, og der er de, en endeløs korridor med bare bøker. Det er forværelset til biblioteket. Korridoren fører inn til et rom som ser ut som biblioteket i en middels stor norsk by – la oss si Lillehammer – men med kulere kunst.

– Omtrent 30.000 bøker her i leiligheten og 20.000 i vårt andre hus, ja. Bøker må leses, og et bibliotek er en maskin som lar deg lese bøker en dag i framtiden. I dette biblioteket vet jeg hvor jeg skal gå for å finne alt. Ofte har jeg opplevelsen av at jeg plukker opp en bok jeg har hatt i tredve år uten å ha tatt i den en eneste gang, og likevel vet jeg alt som står i den. Min definisjon av dannelse er ikke å vite hvilken dag som var Napoleons dødsdag, men å kunne finne den på fem minutter.

Jeg trør forsiktig. I Ecos romaner er bøker livsens farlige, og folk dør gjerne rundt dem.

*

Eco har levd hele livet sitt i bøkers selskap. Hvordan han har fått tid til å være en av verdens mest markante offentlige intellektuelle og til å skrive romaner, sakprosabøker, artikler, essays, anmeldelser og en fast ukentlig spalte i L’Espresso? Hans produksjon av skrift er utrolig når man tenker over hvor mye han samtidig har lest.

Det er også en enorm bredde i det han skriver. Alt fra ugjennomtrengelige tekniske artikler om tolkningslære, til strukturalistiske analyser av James Bond eller Superman og avhandlinger om middelalderens estetikk. Hans romaner viser leseren tankeverdenen til munker på trettenhundretallet, til hemmelige agenter i 1800-tallets Italia og samtidens konspirasjonsteoretikere og okkultister.

Eco har viet mye av sitt akademiske liv til semiotikk, studiet av tegn, meningsproduksjon og kommunikasjon, et fagfelt der Eco regnes som den største nålevende tenkeren. Men etter en strålende karriere som akademiker tok Ecos karriere plutselig en merkelig vending: Han skrev en roman.

– Hvorfor begynner man plutselig å skrive fiksjon? Det er like vanskelig å svare på, som å svare på hvorfor man blir forelsket. Jeg hadde fast jobb, mine bøker ble oversatt og jeg var ettertraktet på konferanser. Vanligvis i den situasjonen forlater man familien og flykter til Mexico med en ballerina. Det ble for dyrt, så jeg skrev en roman i stedet.

”Rosens navn” – et slags intellektuelt mordmysterie som foregår i et benediktinerkloster på 1300-tallet – ble en internasjonal bestselger, fikk skamros av kritikere verden over og ble attpåtil filmatisert med Sean Connery og en ung Christian Slater i hovedrollene. Romanens uventete blanding av Sherlock Holmes-krim, lærde teologiske diskusjoner, klosterliv, kjetteri og historisk ironi traff, merkelig nok, en slags nerve i 80-tallets tidsånd. 

Vi benker oss i stuen hans, et stort, lyst rom med glassvitriner og lyse skinnsofaer. vi setter oss rundt enorme, sirlige stabler med bøker som jeg tror har et bord under seg.

*

Siden Rosens navn har Eco fortsatt å skrive skjønnlitteratur. Han gir nå ut sin sjette roman, Kirkegården i Praha. Romanen har en av litteraturhistoriens mest upålitelige fortellere. Simonini er en profesjonell bedrager og agent, som lyger, svindler og forfalsker seg igjennom 1800-tallet. I tillegg lider han av hukommelsestap og det som kanskje (eller kanskje ikke) er en psykotisk episode som frambringer en splittet personlighet. Romanen følger Simoninis ferd gjennom attenhundretallet, der han – spoiler alert! – ender opp med å skrive Zions vises protokoller.

”Jeg er besatt av Protokollene” sier Eco. Protokollene er et notorisk falskneri, først utgitt – sannsynligvis av den russiske etterretningstjenesten – i 1903. Boka hevder å være møteprotokollen til ”Zions vise”, en gruppe mektige jøder som møtes på kirkegården i Praha og er vennlige nok til å forklare for hverandre hvordan de leder en ond og skruppelløs jødisk sammensvergelse mot alt. Protokollene ble en bestselger. En av Protokollenes største fans var Adolf Hitler, som skrev om dem i Mein Kampf. Protokollene er kanskje den farligste av de farlige bøkene i Ecos forfatterskap.  Kirkegården påpeker også flere ganger likheten mellom spenningsromanen som sjanger og konspirasjonsteoriene Simonini selger.

– Konspirasjoner, komplotter, paranoia og alle former for rasisme er et rammeverk av fortellinger som du kan flytte rundt. Målet kan forandres, ut fra hvem som er dagens fiende. Simonini bruker nøyaktig de samme fortellingene mot jødene, jesuittene, republikanerne, frimurerne … Slik er det gjennom konspirasjonens historie. Ta fortellingen om the blood libel, altså denne fortellingen om at jøder dreper kristne barn og bruker blodet deres til å bake matzo-kaker. Den går langt tilbake. Paven brukte den mot kjetterne, det ble brukt mot jesuittene … Og mange av historiene som ble brukt mot tempelridderne som jeg snakker om i Foucaults pendel er de samme som seinere blir brukt mot jødene. Selv kommunistene har blitt anklaget for å spise barn! Har dere fortsatt kommunister i Norge?

– Vel, ja, men …

– Send noen hit! I Italia finnes de kun i Berlusconis taler.

5772439453_bdc00b7950_b_d

*

Vi snakker om dumhet og Berlusconi (”han er ikke dum, bare veldig flink til å snakke med dumme mennesker”), og Eco vil vise meg noe. Han vifter meg opp av stolen og gir meg en guided tour i leiligheten. Fordi jeg har spurt om James Joyces påvirkning på ham viser han i full fanboy-modus fram sine førsteutgaver av Ulysses og Finnegans Wake (signert – selvsagt). Vi går forbi en vegg fylt av oldgamle kart over Milano, et glassmonter full av drøyt illustrerte antisemittiske og antijesuittiske pamfletter, et popkunstmaleri av det italienske flagg fylt med ekte pasta (”it is called Eat-aly”), montre fulle av skjell og stein («bortsett fra den der. Den er et sitrondrops»), et wunderkammer fylt med brune ting, og til sist kommer vi dit vi skulle. «Dette er mitt bibliotek med falske bøker», sier Eco.

I et stort rom fylt av oldgamle bøker har Eco samlet alkymister, magikere, hermetisme, rosenkreutzere, konspirasjonsteoretikere, bare de mest obskure teologer, konstruerte språk … Og et glass med et par overraskende vakre hundetestikler på formaldehyd.

– Jeg er nok den eneste mannen som har gått ut for å kjøpe roser til sin kone, og kommet hjem med et par hundetestikler på glass.5772417015_9daceb35c6_z_d

Øh. Ja. Mye idioti i dette rommet her.

– Ja, det er et rom full av dårlige ideer. Jeg er fascinert av dumhet. Og jeg blir bare mer overbevist om at historien først og fremst formes av uvitenhet. Napoleon tenkte ikke at det å invadere Russland om vinteren var dumt, Mussolini tenkte ikke at å gå i krig uten å vite at det ikke var sko nok til soldatene var dumt, og Bush følte ikke at han måtte tenke på hva som har skjedd i Afghanistan tidligere før han invaderte.

Å avdekke dumhet er jo også noe det som driver deg til å delta i offentligheten, er det ikke?

–Ja, jeg tror hvis du går igjennom mine spalter i L’Espresso vil du se at 70 prosent av dem handler om dumhet. Noen ganger handler det bare om små irritasjoner, som at det står bitteliten skrift på shampooene på hoteller, så du ikke ser hvilken som er shampoo og hvilken balsam når du ikke har briller på – hvem har på seg briller i dusjen! Men er det en sammenheng mellom shampo på hoteller og invasjonen av Irak? Ja! Idioti lar seg lett skalere opp.

Eco har skrevet spalten ”Minervas fyrstikkeske” for L’Espresso i over tredve år. Her skriver han alt fra rasende angrep på Berlusconi til diskusjoner av Wikileaks, Star Trek, James Joyce og Dan Brown. Det som motiverer Eco til å være så aktiv som offentlig intellektuell, selv i sitt 79. år, er frykten for å være en kujon.

– Jeg har en katolsk oppdragelse. Jeg forlot troen, men jeg er merket. Livet er ikke til for at man skal være lykkelig. Man må lide. Lidelse er positivt, forberedelse på å dø. Jeg har et godt forhold til døden. Og til det at man må bevitne samfunnet. Den pliktfølelsen holder meg flytende i offentligheten. Jeg trives ikke godt der, men det er et moralsk spørsmål.

*

Ecos gjennomgang av konspirasjonenes struktur minner meg om et av hans store akademiske glansnumre, en berømt artikkel der han gjør en såkalt strukturalistisk analyse av James Bond-romanene, som viser hvordan alle James Bond-bøker er variasjoner over det samme grunnleggende plottet, og konstruerer de samme fiendene igjen og igjen.

– Vi liker fiender. Jeg elsker et essay Karl Popper skrev om konspirasjonsteorier, der han argumenterer for at konspirasjonsparanoia går tilbake til menneskehetens opprinnelse. I Homer var alt som skjedde i Trojakrigen en plan fra gudene på Olympus. Det ligger i menneskets natur at vi ikke vil innrømme at vi er skyldige, at vi er ansvarlige.

Men antisemittismen har ikke alltid handlet om konspirasjonsteorier om hemmelige jødiske komplotter, sier Eco.

– Det er et rart brudd i antisemittismens historie. Fram til den franske revolusjonen var det teologisk antisemittisme som gjaldt: De drepte Jesus! Men jødene bodde i ghettoer og var fattige. Så kom frigjøringen. I Frankrike og i noen av de piedmontesiske stater ble jødene ikke lenger andrerangsborgere. Jødene kom ut av ghettoene og begynte å bli vellykket. Man begynte å få jødiske bankmenn, advokater, finanshøvdinger. Da dukket dette rammeverket opp, om det store universelle plottet.

Det som kjennetegner konspirasjonsteorier er at de ikke kan motbevises, sier Eco.

– Det ble bevist at ”Zions vises protokoller” var falske. Det gjorde The Times i 1921. I årene som fulgte ble protokollene bare mer populære. De er de samme uangripelige strukturene som dominerer fortellinger om 11. september, eller historiene om at bin Laden ikke er død.

Slike konstruksjoner tar Eco opp i essaysamlingen “Hvordan konstruere en fiende”, som kommer ut i disse dager. Han beskriver den som ”sakprosaversjonen av ’Kirkegården i Praha’”, og den tar opp konspirasjoner, rasisme og paranoia.

*

Et tilbakevendende trekk i Ecos forfatterskap er også nettopp at de samme ideene diskuteres i skjønnlitteratur og sakprosa. Sakprosaforfatterskapet har handlet om tolkning, intertekstualitet (hvordan bøker ”snakker” med hverandre), middelalderhistorie og hemmeligheter. Og det er nettopp disse ideene som også turneres i skjønnlitteraturen. I Rosens navn graver middelaldermunker i en serie mord som dreier rundt betydningen av en bestemt bok. I Foucaults pendel er det tre forleggere som leker seg med å finne på konspirasjonsteorier og okkulte ideer, og deres arbeid feiltolkes med dramatiske konsekvenser.

– Det var de akademiske debattene jeg var oppe i på den tiden som gjorde meg bevisst på overfortolkningens farer, sier Eco.

Det er også slående i hvor stor grad Ecos romaner går inn i de akademiske debattene i tiden de ble skrevet. For eksempel tar Rosens navn opp spørsmål om intertekstualitet, tolkning og meningsløshet, mens Foucaults pendel er, ifølge filosofen Richard Rorty, en radbrekking av ideen om at det lar seg gjøre å finne fram til den dypeste, innerste hemmeligheten.

Et av de sentrale temaene i debattene som Ecos romaner tar opp, er debatten rundt tolkning. I fiksjonen hans er tolkning av bøker, ideer og historier noe farlig, noe kostbart. Noe mange er villige til å drepe for. Hans bøker kretser ofte rundt en feiltolkning som får dramatiske, uhyrlige konsekvenser. Eco har vært kjent for å argumentere for et balansert syn på tolkning der kunstverk på den ene siden er ”åpne” – for gyldige tolkninger fra leseren – men der verket samtidig begrenser hvilke tolkninger som kan være riktige. Eco prøver på den ene siden å unngå postmoderne teoretikeres frie flyt, der alt kan bety hva som helst, og de mer konservative filosofenes ide om at tekster har én sann mening man kan finne fram til.

*

Siden Eco var så involvert i de store debattene rundt språk, tolkning og mening lurer jeg på hva han tenker om tankeretningen som kalles dekonstruksjon, og dens grunnlegger Jacques Derrida. Har dekonstruksjon noe å tilby idag?

– Som Derrida skrev, var dekonstruksjon en måte å psykoanalysere filosofiske systemer. En filosofisk tekst sier en ting, og når du nærleser den sier den også det motsatte. Derrida var en fornuftig og balansert mann, men hans ideer ble misbrukt.

Eco illustrerer sitt problem med Derridas filosofi med en anekdote.

– Derrida sa alltid at man ikke kunne nå fram til den virkelige verdenen gjennom språket. Jeg kjente ham jo godt. Vi var en gang på en fest sammen i Paris. Når festen var over skulle vi begge inn til byen igjen. Jeg så etter en taxi, men han sa nei nei, bli med i bilen. Og han sa hvor vil du? Og jeg sa slipp meg av på Carrefour de la Croix Rouge nummer sånn og sånn.

Eco lager en brum brum brum-lyd av en bil som kjører.

– … og så slapp Derrida meg av på Carrefour de la Croix Rouge, nøyaktig der jeg ville av. Språket gir mening!

5772422901_0679665bec_b_d

 

*

Ecos middelaldermunker prøver å låse de farlige bøkene inne i biblioteket og okkultistene i Foucaults pendel prøver å overbevise hverandre om at de besitter Den Store Universelle Hemmeligheten. I dag havner hemmeligheter hos Wikileaks før du får sett deg rundt.

Tanken på alle disse hemmelighetene som lekker ut, det må da være som kattemynte for deg?

– Ha ha, ja! Og det viser også at Georg Simmel har rett når han skriver at den eneste hemmeligheten som ikke lar seg avsløre er tomme hemmeligheter. Det er som når en unge sier ”jeg vet noe du ikke veeeet”. Tomme hemmeligheter gir deg makt over andre.

– Men dette betyr vel ikke at det ikke finnes komplotter?

– Nei, det finnes massevis! Og grunnen til at vi vet det er at de blir avslørt. De ville drepe Julius Cæsar, men Cæsar avslørte det. Så ville de drepe Julius Cæsar igjen og det oppdaget vi når de drepte Cæsar. Enten lykkes komplotter, eller så mislykkes de og kollapser. Uansett oppdager vi dem. Dan Brown kan bli ved med å skrive bøker om konspirasjonen rundt den hellige gralen, men den eksisterer ikke.

Foucaults pendel har av flere blitt beskrevet som ”den tenkende manns Da Vinci-koden”. Det er ikke en helt vellykket sammenligning. Det er snarere slik at Foucaults pendel er en svært vellykket måte å gjøre narr av folk som tror på Dan Brown. Selv om Ecos bok ble utgitt femten år tidligere. Som Eco selv har sagt: ”Dan Brown er en av mine karakterer. Jeg oppfant ham.”

*

Skurken i Ecos romaner er som oftest noen som er sikker på sannheten og sin tolkning av verden. Og villige til å drepe andre for meningene sine.

Denne selvsikre figuren går igjen i mange av bøkene dine. Har du hatt egne opplevelser med slike?

– Ja visst, jeg vokste opp i Mussolinis Italia, og gikk på fascistisk skole. Jeg var vitne til hvordan lærerne manipulerte sinnene våre. Det var kun små ting som slapp igjennom filteret den gangen. Og så, 26 juli, 1943 – KAPOW! Alt sprengte i luften, og jeg var i en annen verden.

Påvirker det deg fortsatt i dag?

– Vel, nei. Fascismen forduftet da jeg var elleve. Alt som hadde dominert oss bare forsvant. Nesten ingenting av det jeg lærte av fascistene ble værende i meg.

Du beskriver det som en frigjørelse, men var det ikke traumatisk også?

– For en ung gutt er alt spennende! Ingenting er traumatisk. Til og med bombene var spennende! Jeg er fortsatt nostalgisk over nettene i bomberommene. Min mor var skremt, men jeg var bare opprømt.

*

Apropos nostalgi: jeg spør ham om en scene i Foucaults pendel. Mot slutten står det en tekst skrevet av Belbo, en av de fortapte heltene, om oppveksten under fascismen og hvordan han en gang, da han spilte trompet i en begravelse, opplevde en dyp følelse av mening som han alltid etter har prøvd å fange inn igjen. Scenen står for meg og mange andre som en slags lesenøkkel for mye av Ecos forfatterskap.

– Ja, den historien skjedde, med meg, nøyaktig på denne måten. Jeg var i den musikkgruppa, jeg var i den begravelsen, og jeg spilte. Jeg kjøpte selv en ny trompet for fem-seks år siden. Jeg kan fortsatt spille litt. Lungene mine er ok, men leppene mine er forferdelige. Og jenta i fortellingen om Belbos barndom, hun finnes også. Hun ble seinere borgermester i byen vi vokste opp i, og visste ikke at jeg var forelsket i henne den gangen. Mange år seinere leste hun Foucaults pendel og de organiserte et møte mellom oss. Det var veldig fint. Vi har forblitt gode venner siden den gangen. For to måneder siden ble jeg utnevnt til æresborger i byen, for å ha skrevet om den. Og der var hun, min første kjærlighet, syttini år gammel, men for meg har hun alltid hatt det samme ansiktet.

Eco morer seg tydelig over sin egen nostalgi.

– Jeg tenker ofte at livet er en maskin for å skape og hente fram mtinner. Jo eldre du blir, jo mer husker du av fortiden. Og hver dag gjenoppdager du noe. Disse ideene har fulgt meg hele livet.

 

Gutten i vannet

Min kollega Kristoffer Kinden utfordret meg til å skrive hvorfor jeg stemmer SV. Jeg begynte på en kort statusoppdatering og oppdaget at jeg hadde skrevet noe, eh, litt lengre.

Photo: Nicholas A. Tonnelli, (CC BY 2.0)

Photo: Nicholas A. Tonnelli, (CC BY 2.0)

JEG STEMMER SV FORDI en sommermorgen på vei til jobb bestemmer du deg for å ta en liten omvei gjennom skogen. Det er stille og kjølig under trærne. Du liker denne veien. Det er et lite, rolig avbrekk før tempoet i arbeidsdagen river deg med og du ikke får tid til å tenke. Men ikke i dag. I en lysning blir du plutselig oppmerksom på en 3–4 år gammel gutt, kledd i regntøy, opp til halsen i vann, som kjemper for å holde seg flytende i en liten dam i skogen. Han holder på å drukne. Gutten er for liten, fullt påkledd, ute på for dypt vann. Han har ikke en sjanse.

Gutten er alene, du ser deg rundt. Det er ingen andre her. Det eneste du hører er lyden av guttens fortvilte plasking.

Dammen er ikke for dyp for deg, bare dypere enn gutten. Faktisk er du helt overbevist om at du kan redde ham uten å sette deg selv i livsfare.

Og her kommer spørsmålet: Har du en moralsk plikt til å hjelpe gutten?

Men vent. Jeg glemte å fortelle deg noe viktig. Du har ikke tid til å kle av deg. Og du har faktisk på deg den dyreste dressen din, og de alt for dyre, franske skoene du egentlig ikke hadde råd til da du kjøpte dem i fjor. Du har et viktig møte. Dammen er mudrete og full av alger. Du kommer totalt til å ødelegge dine klær, dine sko. Og du kommer til å komme alt for seint til møtet. Dette vil koste deg dyrt. I penger og tid.

Har du fortsatt en forpliktelse til å redde gutten?

Tankeeksperimentet er ikke mitt. Det er den australske filosofen Peter Singer som først kom med det tidlig på 70-tallet. Han brukte det til å argumentere for at vi har et ansvar for de liv vi kan redde, for eksempel gjennom bistand. Jeg har kommet til å tenke mye på det tankeeksperimentet i det siste.

*

De siste ukene og månedene har det vært en serie med fryktelige drukningsulykker der mange tusen mennesker – menn, kvinner og barn – har druknet på reisen mot Europas sørlige kyster. To bilder har brent seg fast i netthinnen. Et av en far som holder sine barn på slutten av overfarten. Et av en død, druknet gutt som noen ikke klarte å holde fast i. Han het Alan og han ble tre år. Hans bror på fem døde også.

De fleste av oss har sett bildet av Alan på stranden i uken som har gått. Tenk på hvor overveldende det bildet er. Hvor mørkt, hvor ulidelig det er å se på. Det virkelige mørket er så uendelig mye større: Bare i år har 2.500 mennesker druknet i Middelhavet. Mange av dem var barn. Og det enorme, ufattelige tapet av de tusenvis av menneskene som har druknet er også bare en liten brøkdel av den lidelsen flyktningkrisen produserer.

Krigen i Syria er en maskin som kverner sivilisasjonen i stykker. «There is no more Syria», sa en flyktning til BBC forleden dag. «Syria is history. It is gone.» Halvdelen av befolkningen er på flukt, og forholdene i nærområdene er ulidelige. Flere hundretusener av flyktningene er allerede her, i Europa. De vandrer langs motorveiene i Danmark, jages av politiet i Ungarn, sover på togstasjonene i Østerrike. De er mennesker som kommer fra et pulverisert land på vei gjennom et kontinent de ikke kjenner, mot en usikker framtid i gudene vet hvilket land, der ingen snakker språket deres og de ikke har noe nettverk.

*

Jeg kunne snakket mye om SVs andre politikk her. Gudene skal vite at det har jeg gjort de siste ukene. Jeg har snakket til jeg ble rød i trynet og telefonen ble varm som en radiator om hvorfor vi har den beste skolepolitikken (flere lærere! slutt på hjemmeleksene! skolemat! fysisk aktivitet hver dag!). Om hvorfor eldreomsorgen ville være bedre under oss og hvorfor vi er best på ren luft og kollektivtrafikk. Om hvorfor vi kan få styr på økonomien, få bedre fordeling og få pusset opp skolebyggene i Bergen, og hvorfor den der #&¤&%! bybanen skal gå langs den %&§¤#! Bryggen.

Alt det der er viktig. Det er utrolig viktig. Det er den slags ting som gjør forskjellen på bedre og dårligere liv. Noen ganger til og med på liv som er lengre og lykkeligere eller kortere og kjipere. Alle de tingene er gode grunner til å stemme SV.

Men det er ikke det jeg kommer til å huske fra denne valgkampen. Det jeg kommer til å huske er hvordan historien kom vandrende nordover fra Middelhavet og kom langt inn i den norske valgkampen. Og jeg kommer til å huske hvordan Fremskrittspartiet svarte ved å appellere til det verste i oss. Og at Høyre og Arbeiderpartiet ikke hadde gode nok svar.

Til slutt var det befolkningen selv som gjorde politikken til skamme. Midt i krisen viste Norge seg fra sin absolutt beste side. Befolkningen lot seg ikke manipulere av Frp, men valgte i stedet i overveldende grad å støtte at flere flyktninger skal komme til Norge.

Midt opp i det hele mener jeg selv at SV også har vært det partiet som har hatt det beste svaret på flyktningkrisen. Vi har levert politikk som virker. Vi har stått hardt på at flere må få komme til Norge, og at vi må gi mer til nærområdene. Min partileder reiste til Lesvos midt i valgkampen for å sette flyktningkrisen på agendaen og fortelle flyktningenes historier, og det er jeg stolt av at han gjorde.

*

FullSizeRender

Så her er hvorfor jeg stemmer SV:

I kjelleren til SVs kontor på Tøyen er det et stort lagerlokale som for det meste har stått tomt. Nå er det fullt til randen av klær, leker, hygieneartikler, mat og vann. Det er til flyktningene som ankommer Politiets utlendingsenhet i nabohuset. Dag og natt er det folk der nede (unge og gamle, menn og kvinner, innvandrere og etnisk norske, muslimer og ateister) som gir av sin tid og sine ting for å hjelpe mennesker de aldri har møtt og aldri kommer til å se igjen.

Det oppsto spontant. SV og flere andre har klaget og mast til justisministeren i mange måneder nå om at forholdene på PU på Tøyen var uverdige. Ingenting har skjedd, for regjeringen lytter ikke til sivilsamfunnet. Så Oslo bare bestemte seg for at når ikke regjeringen ville fikse det åpenbare bruddet på menneskerettighetene som skjedde på Tøyen, så fikk Oslo bare steppe inn og gjøre sitt.

Og midt i valgkampen, når jeg var dautrøtt på vei hjem fra kontoret klokken halv elleve om kvelden, så drev aktivistene i kjelleren fortsatt på og lastet og organiserte. Og jeg tenkte: Det er dette Norge jeg vil ha. Og jeg vil gi min stemme til et parti som vil følge disse menneskenes eksempel. Et Norge som fornekter Frps verdier. Som skjønner at det at vi har mye også gir oss ansvar for å dele av vår rikdom, at vi må stille opp og rette opp i urettferdighetene i kommunene og i verden. Som skjønner at når vi ser at mennesker drukner, så strekker vi hånden ut, og vi fisker dem opp, selv om det koster tid, penger og at vi må forandre oss.

Uansett hva du stemmer i dag så håper jeg at du deler den ideen om Norge. Og hvis du gjør det, så håper jeg i det minste at du vil vurdere å stemme på oss.

Godt valg.

Fornektelsen og fullbyrdelsen av det armenske folkemordet

Natten til 24 april 1915, altså for nøyaktig hundre år siden, begynte det osmanske riket å systematisk arrestere ledere og intellektuelle i det armenske miljøet. I ly av første verdenskrigs forvirring og angrepet på Gallipoli, som tok til dagen etter, ble de armenske lederne deportert og skutt.

Arrestasjonene markerer begynnelsen på det som skulle bli en tre år lang, systematisk folkemordskampanje, som endte opp med å ta livet av mer enn en million armenere. En måned etter arrestasjonene gjennomførte osmanerne en lovendring som gjorde det mulig å deportere hvem man skulle ønske. Rikets armenere ble satt til utmattende tvangsarbeid til de døde eller de ble drevet ut på dødsmarsjer av militæret. Med bajonetter i ryggen ble de beordret til å marsjere ut i ødemarken uten nok vann, mat og klær. Hundretusenvis av menn, kvinner og barn døde. Dødsmarsjene ble også benyttet av drapsmennene til å utføre tortur, voldtekt og tyveri på industriell skala.

De ble drept fordi de var armenere. Så mye som halvannen million mennesker mistet livet.

*

Disse fakta finnes det ingen tvil om. Det armenske folkemordet var et av de mest veldokumenterte i sitt slag blant det tyvende århundres sjokkerende mange folkemord (har du hørt om tyskernes folkemord i Namibia? Om Simelemassakren på assyrere i Irak? Kossakutslettelsen i Sovjetunionen? Listen er alt for lang).

I menneskerettighetene og det humanitære arbeids historie er dette en nøkkelbegivenhet. Et av de øyeblikkene der Den Andres lidelse virkelig ble til politisk mobilisering i Europa og USA. Vesten var, gjennom dyktige korrespondenter i Midt-Østen og tidlige humanitære aktivister, tidlig bevisst på det armenske folkets lidelser og at utryddelsen var en målrettet og politisk styrt prosess. Særlig The New York Times gjorde en helt bemerkelsesverdig og dypt imponerende jobb med å sette denne forbrytelsen på kartet.

(Hvis du er interessert kan jeg forresten anbefale dette foredraget.)

Forskningen på hendelsesforløpet har ikke gjort noen ting for å rokke på dette bildet. Tvert imot. Bildet av en systematisk og politisk styrt utrydningskampanje har bare blitt tydeligere.

Likevel fortsetter det osmanske rikets arvtakerstat, Tyrkia, å fornekte at det som skjedde var et folkemord, og på forskjellige mer eller mindre absurde måter å benekte eller underspille mordene (som alltid omtales som for eksempel «omplassering» eller til nøds «deportasjoner»).

*

Denne typen avvisning eller nedtoning av folkemord kalles «folkemordfornektelse» – og la oss stoppe opp der et øyeblikk og reflektere over hvor mørkt det er at vi overhodet trenger et eget ord for dette.

Folkemordsfornektelse, ofte omtalt som folkemordets åttende fase, er en alvorlig forbrytelse mot den historiske hukommelsen og mot ofrenes familier. Mot det man kan kalle epistemisk integritet, at kunnskapen om at de mest grunnleggende bestanddeler i et samfunns historie- og verdenssyn ikke forvrenges av politiske motiver. At de verste, mest forferdelige forbrytelsene, som faktisk beviselig skjedde, ikke må fornektes av smålige politiske hensyn. Å delta i folkemordfornektelse er på en merkelig måte å delta i folkemordets siste fullbyrdelse.

*

I mars sa Norges statsminister Erna Solberg dette til NTB:

«Det er ingen tvil om at det var angrep og nedslakting av armenere fra tyrkernes side. Spørsmålet er om hendelser forut for andre verdenskrig i ettertid skal kalles folkemord.»

Dette er en kjent, og relativt mild, form for fornektelse av det armenske folkemord, som Erna Solberg for øvrig deler med veldig mange, blant annet Barack Obama. Jeg er sikker på at Solberg ikke hadde noen dyp og velbegrunnet ide om hvorfor hun gikk inn for akkurat dette. Men grunnen til at denne påstanden er så utbredt og populær at den plukkes opp av statsministre og presidenter er nesten garantert press fra den tyrkiske stat. Det er dypt problematisk at hun sier noe sånt og at det ikke sendes noen til minneseremonien for folkemordet.

*

Bare for å ta det faktiske argumentet først: Det er selvsagt ikke med nødvendighet anakronistisk å beskrive ting som skjedde før begrepet for det ble oppfunnet som det vi i dag ville kalle det. Det ble begått massemord og voldtekt før vi hadde begreper som beskrev disse handlingene som uetiske. Det er ingenting galt for å kalle helotene i det gamle Hellas for slaver, selv om slave-konseptet var belagt med andre former for mening den gangen. Og det er ingenting galt for å kalle greske kvinners sterkt innskrenkete rettigheter i den greske bystaten for kvinneundertrykkelse selv om det begrepet nok ikke ville gitt mening for Solon og Aristoteles. Det er på mange måter det analytiske begreper gjør: De gir oss evnen til å forstå noe vi gjør og samle det under en forklaring. Før visste vi ikke at det var det vi gjorde, men nå har vi et ord for det.

Det er heller ikke tvil om at det som skjedde var et folkemord.   Et folkemord defineres som en bevisst og organisert voldskampanje for å helt eller delvis utrydde en folkegruppe. Var det armenske folkemordet det? Ja. Det var en organisert kampanje for å oppnå etnisk rensing gjennom å drepe den armenske minoriteten. Som om ikke det var nok har oppfinneren av folkemordbegrepet, Raphael Lemkin, som selv mistet flere titalls familiemedlemmer i Holocaust, sagt at han tenkte spesifikt på det armenske folkemordet som et av eksemplene som gjorde at han ønsket å opprette folkemordbegrepet.

Så hvorfor plager det meg så mye at regjeringen ikke kan anerkjenne det armenske folkemordet? La meg ta en parallell: Hva hvis Norges statsminister nektet å anerkjenne at Holocaust var et folkemord? Tenk hvis hun sa at hun ville tenke det var litt merkelig å bruke folkemordbegrepet på det, siden det først ble oppfunnnet etterpå. Tenk hvis grunnen til at hun nektet det var press fra den tyske regjeringen. Ville vi ha tenkt det var greit? Jeg tror svaret gir seg selv. Og parallellen er på ingen måte søkt. Det armenske folkemordet er det nest-mest studerte folkemordet. Vi vet veldig, veldig mye om det.

*

En siste linje fra det armenske folkemordet til dagens norske politikk har også plaget meg idag.

Da det osmanske riket drev armenerne ut i den svidde ødemarken, på de støvete veiene som skulle bli deres grav, var det den syriske ørken mange av dem vandret inn i. The New York Times rapporterte om lik som lå strødd langs veien mot Syria.

I dag går strømmen av lidelse den andre veien. Millioner av mennesker flykter fra dragsuget etter den syriske stats implosjon. Mennesker, tusenvis av dem, drukner i Middelhavet på jakt etter trygt land under føttene, men blir sugd ned i bølgene. Det er politisk organisert lidelse på en ufattelig skala.

Den norske stat, og resten av Europa, vender denne lidelsen ryggen. Den norske regjering må hales og dras i flere måneder før de går med på å sende ett enkelt skip, og så hales og dras enda mer for å sende det med en gang. Og med millioner av mennesker i enorme flyktningleirer i Libanon, Tyrkia og Jordan er det naturlig at Europa går inn for å hjelpe flere flyktninger fra katastrofen. Europa tar ikke den rollen godt nok. Ikke Norge heller. Vi nøler, vi dveler, vi er handlingslammet. Det å gjøre det moralsk riktige er vanskelig og noe som utsettes. Selv om det, idet jeg skriver dette, kommer inn melding om at det nå finnes flertall i Stortinget for å ta imot 10.000 flyktninger er det vanskelig å komme utenom at realpolitikken får styre utenrikspolitikken.

*

I etterkant av det armenske folkemordet var enorme folkemengder på flukt. Og ti år etter katastrofen ledet den første høykommissæren for flyktninger, den norske Fridtjof Nansen, arbeidet med å finne et nytt hjemland for de armenske flyktningene. Hans planer for en enklave i det sovjetiske Armenia som kunne gis til armenske flyktninger – en plan han faktisk utarbeidet med Vidkun Quisling (!) – strandet, og var langt fra hans mest vellykkete hjelpeaksjon for flyktninger.

Men han prøvde.  Nansen er i dag holdt høyt av den armenske diasporaen for sitt arbeid. Og hans arbeid for å opprette Nansen-passet og hjelpe flyktningkatastrofen etter første verdenskrig er noe vi ikke ser gjenspeilet i Norges rolle i verden i dag.  Det naturlige engasjementet for flyktningers liv og Norges lederrolle i å avhjelpe flyktningers nød er verdt å merke seg. Det er kanskje en selvopptatt tanke å ha, men det er bare et av mange grunner til at det armenske folkemordets nærvær i nåtidens norske politikk har plaget meg i dag.

Closing the circle

My friend, the wonderful and talented playwright & actress Annie Valentina was kind enough to translate yesterday’s eyewitness account of the «ring of peace» gathering at the synagogue into English. I’m immensely grateful.

You might also be interested in the criticisms I made against Breitbart media today regarding grossly inaccurate reporting about this event. 

 *

Photo: Martin Grüner Larsen (CC-BY-SA 2.0)

Youth in front of the synagogue after the rally.

Tonight I attended the Ring of Peace rally at the Oslo Synagogue. It was an emotional gathering, which has already received a lot of attention from international news media.

There’s something wonderful about moments when history presents us with an opportunity, and the right people step up to it and do the right thing. In rhetorics, this is a quality known as kairos – the capacity of speech to rise to the challenges of the moment.

On July 25th, three days after the mass murders of Utøya, an enormous memorial event took place – the Rose March. It had a turnout of over 150,000 in Oslo alone (I was walking the Bergen march myself). It was an act of symbolism which seized the moment and filled it with the content that was needed.

In hindsight, many have criticized the Rose March as being too simple, too easily forgotten. It was said to have been overly broad, open-ended, and prone to filling with uncomplicated emotion. All of that may well be true, but in many ways that’s exactly what made the Rose March work. It gave visibility to an underlying solidarity. In an abruptly deafening single voice, which I think took us all by surprise the Rose March declared that across our political differences, biases and conflicts, we wish to strive for a humanity shared by all – a shared desire to not commit violence to one another.

*

In Greek mythology, Kairos is the god of opportunity, luck and the moment. His hair is long in the front, the back is shaved. And should you ever cross paths with him, you must grab him quickly by the forelock —  because if he slips by you, and turns the smooth side to you, you’ll never get hold of him again.

I am grateful for the Oslo youth who did not let the moment slip them by, who held that rally. Though smaller than the hordes of the Rose March, it had a power of symbolism that I already see spreading via social media to the rest of the world. A Twitter search for ‘Oslo’ tonight almost exclusively returns hits on those 2,000 or so – teenagers, elderly, rabbis, imams, politicians, cops, journalists, emergency workers, teachers, Jews, Muslims, Christians and Atheists – who stood together, freezing, outside that synagogue. (And is there not also something lovely about how many attended in a professional capacity, as civilian safeguard for Jews – civil society making its institutional presence known? Press, police and emergency personnel showing up to represent Public Norway?)

*

Democracy is a form of governance where pure, raw power is replaced by symbolic power. This is precisely why symbolic acts like the Ring of Peace have a particular kind of impact. The youth of Oslo set a positive example. The effects of it will be palpable.

The speakers also understood the impact of the moment, tonight. Six years ago, in a public meeting at Litteraturhuset [The House of Literature], I heard a young man named Ali Chishti make an impassioned, articulate speech condemning Jews and homosexuals. It was powerful rhetoric, full of classic anti-semitic tropes and concepts. Jews plotting 9/11, working from the shadows, pulling strings behind the scenes. It was a strong moment, and I remember the plight of multicultural Norway felt more perplexing than ever. The writeup about that meeting says he was booed off the stage. I’d actually forgotten that part. What I do remember is thinking he was met with much resistance, and that this was a relief to me.

Tonight, Chishti — now a man of 30 — stood up and spoke well about how he believed differently today than he had back then. He compelled us to say no to anti-semitism and islamofobia. It was a powerful moment, and like a friend of mine said after the fact, goes to show one should never give up hope that people can change. I experienced it as deliverance of six years’ worth of unease.

*

Photo: Martin Grüner Larsen CC-BY-SA 2.0

Rabbi Michael Melchior speaking in front of the synagogue.

But the highlight of the night for me was a spectacular and deeply moving speech, made in an occasionally cracking voice, by Danish rabbi Michael Melchior.

He had three things to tell the youth outside the synagogue, he said (and you’ll have to excuse my quoting from memory here). The first was something the father of Dan Uzan, the Jewish man killed in Copenhagen, had said. When he heard what Oslo youth were planning to do, he said “This gives me back the hope that was taken from me!” and tearfully embraced Melchior.

The second, Melchior said, was that what these young muslims were doing tonight had deep roots in Islam. And then the rabbi quoted from the Q’ran. A rabbi, quoting from the Q’ran! It was a deep gesture that spoke volumes, and was a way of reflecting the youths’ initiative back at them. He told a story from the prophet’s life, where he’d returned to Mecca after being exiled, and was protected by a group of non-believers who said “anyone wishing to harm the prophet Muhammed will have to kill us first” — Melchior said this, and was nearly drowned out by applause.

The third thing he wanted to say, was that the youth outside the synagogue had created a circle of peace and love, and broken one of hate and war. Allahu Akhbar! he yelled. “Allah, God, is with us anywhere humans build bridges and draw circles around each other. That is where Allah wants to be”, said Melchior.

*

Over the heads of Melchior and the other speakers, floodlights cast huge shadows on the wall. We saw sixteen feet tall shadows. Young people and rabbis; all looming, all monumental. The rabbi appeared as an archetype of himself on the tall, white wall. Such is the amplification effect of such acts of symbolism: they make the individual actions of a person larger than life, and give the action reach beyond itself. The message of what happened in Oslo tonight – in practical terms a relatively unremarkable event, a gathering of a couple of thousand people – attains great meaning for people around the world. Similar rallies are said to be taking place in other countries, too. It is because this act seized the moment and filled it with content.

Rose marches and peace rings are “too simple”, this is true. They are. They do not recognize the many fundamental conflicts that exist in a democratic, pluralistic society. And in some ways, that’s precisely the point of such a gathering. It is a large, simple action that redefines a moment. It tells us what we wish society was more like and gets us moving in that direction.

Despite our many conflicts, we all wish – most of us, anyway – for our underlying humanity to be acknowledged. These are the moments that remind us of what the overarching goal is with contentions, debate and friction in a multicultural society. It is to find a way to live together without hate and violence. By making a ring around the synagogue, these youth trespassed across current-day minor conflicts, pointing out a path to the society that they want to live in. It’s up to the rest of us to listen, and follow them.

Emailing Breitbart

The following is an email sent to Jordan Schachtel of Breitbart, regarding his piece about the «Ring of Peace» around the Oslo synagogue. If he wishes to reply, I’ll publish his reply as well. 

You might also be interested in my eyewitness account of the event, which has been translated into English, here. I should add,  since there is some disagreement about the number of participants that the numbers I give in this piece are slightly too high, my estimate was that there were about 1.800 people, police say 1.300. 

*

Dear Jordan,

As you probably got from the tenor of my tweets, I was intensely dismayed reading your reporting on the ring of peace in Oslo today.

Where I’m coming from: I was there, so were roughly a hundred representatives of the media, members of Parliament and ministers of government, Jews, Muslims and ethnic Norwegians. The whole seance was also live-streamed nationally at the Norwegian Broadcasting Corporation website, as well as that of several other major news outlets. So when I say your piece is more or less one long factual error, I speak both from personal experience and extensive reporting done by the Norwegian and international media.

Lets enumerate your errors.

According to a local eyewitness, only about 20 or so Muslims formed the “ring of peace” around the Oslo synagogue.

First off, no, the ring itself was made up of somewhat more than twenty. But more to the point: there were many, many more muslims in attendance. Your whole piece was clearly trying to convey the sense that this was not a mass event, that Muslims were not engaged by this event. This is not true. Some muslims were in the front line, the «ring of peace», most were scattered throughout the crowd. The scene was in my estimation, from my vantage point at the top of the street, overlooking the rest of the assembly, that there was a roughly 40/60 % ethnic Norwegians to non-ethnic Norwegian spread. Based on my own estimation of about 1.800 or more people there (I suspect the police count of 1.300 may be a bit low, but I could be wrong), that puts the number of Muslims in the several hundred. So either your «local eyewitness» is grossly distorting the facts, or  you are not reporting them clearly. When you claim this as a «hoax» you are generating images of malicious intent rather than of the minor mixup in the reporting this is. And of all the reporting done on this meeting, while factually shoddy, yours was clearly the furthest from the truth, so I wouldn’t be throwing around accusations of hoaxery.

there wasn’t enough people to form a ring, so the locals instead formed a horizontal line in front of the synagogue.

This is the one that really exasperates me. It would have been so easy to check with just ONE person who was actually there — or even the Google Maps page for the building! The synagogue is a part of a city block. It is not a freestanding building. It is impossible to form a ring around it. So the youth chose to form a symbolic «ring» instead, creating a human wall. The reason they formed a line is reported wrong in your piece, in other words. The kids had chosen to call it that to symbolize something. And if they had wished, many more people could easily have joined the line.

… “No to anti-Semitism, no to Islamophobia,” conflating criticism of Islam and hatred of Jews.

Not conflating, saying that hatred of Muslims is analogue to hatred of Jews. That Jews & Muslims stand together against hatred and violence. That was the clear message of the speech and the chant.

In even worse news, it appears as if the organizer of the Muslim “peace ring” is a virulent anti-Semite, 9/11 truther, a gay-basher, and an Israel-hater.

His main message in the speech — the reason he gave the speech — is why he had changed his mind and how wrong he had been. He helped arrange the march to atone for his earlier attitudes. Which, again, you could have asked anyone there about. There were literally a minimum of 1.300 possible people you could have called to confirm this. Even your eyewitness who, I must assume, was there during the speeches.

Jordan, I’ve been an activist journalist myself. I get that you want to report news that tells the conservative side of the story. But as a an activist reporter, especially as an activist reporter, your job is both to report your point of view and the truth. You can’t compromise basic journalistic methods like this without sliding into propaganda. While I am always deeply disappointed by bad reporting, your piece, about an event that was moving and charged with hope to many of us, felt almost like a kind of violation.

I expect a revision and correction of the piece. I hope you will also forward this email to your editor. I will publish this email on my website, and I’d be happy to print any response you make along with it.

Sincerely,

Martin Grüner Larsen

Ringen sluttet

Photo: Martin Grüner Larsen (CC-BY-SA 2.0)

Ungdommer foran synagogen.

I kveld deltok jeg på «Fredens ring»-markeringen utenfor Synagogen i Oslo. Det var en rørende samling, som allerede har fått mye oppmerksomhet i internasjonale medier.

Det er noe vakkert over øyeblikk der historien presenterer en mulighet, og de riktige menneskene griper den og gjør det rette. I retorikken kalles den kvaliteten for kairos, talens evne til å samsvare med, og besvare de utfordringene øyeblikket rommer.

25. juli, tre dager etter massemordet på Utøya, var det en enorm minnemarkering, rosemarsjen. Over 150.000 mennesker deltok i Oslo alene (selv var jeg på markeringen i Bergen). Den var en symbolsk handling som grep øyeblikket og fylte den med det innholdet som trengtes.

I ettertid kritiserte mange rosemarsjen for å være for enkel, for raskt glemt. At den var for stor og åpen og lett å fylle med enkle følelser. Alt det var nok sant, men det var på mange måter det som gjorde rosemarsjen verdifull. Den var en synliggjøring av en underliggende solidaritet. Tross alle politiske uenigheter, alle fordommer og konflikter, sa rosemarsjen med en brå, overdøvende, for oss alle overraskende enstemthet, så ønsker vi å strebe etter en felles menneskelighet, et felles ønske om ikke å utøve vold mot hverandre.

*

I gresk mytologi var Kairos mulighetene, flaksen og øyeblikkets gud. Han hadde en hårlugg foran men var glattbarbert bak. Og om man møtte ham på veien måtte man gripe ham straks, etter luggen, for når han først var løpt forbi ville man aldri få tak på hans glatte bakhode igjen.

Jeg er takknemmelig for at ungdommene i Oslo ikke lot øyeblikket løpe forbi dem, men i stedet utførte markeringen. Selv om den var mindre i skala enn folkehavet på rosemarsjen, så hadde den en symbolsk styrke som jeg allerede nå ser sprer seg gjennom sosiale medier til hele resten av verden. Et søk på «Oslo» på Twitter gir denne kvelden nesten utelukkende treff om de cirka 2.000 menneskene — ungdommer, eldre, rabbinere, imamer, statsråder, politifolk, journalister, ambulansevakter, lærere, jøder, muslimer, kristne og ateister —  som sto utenfor synagogen og frøs sammen. (Og var det ikke også noe fint med at mange mennesker var der profesjonelt, som sivilt vern for jødene, at sivilsamfunnet også stilte opp, institusjonelt? At journalister, politifolk og ambulansepersonale var der, som representanter for det offentlige Norge?)

*

Demokratiet er den styreformen der ren, rå makt erstattes av symbolsk makt. Nettopp derfor har symbolhandlinger som fredens ring en egen styrke. Ungdommene i Oslo sto foran med et godt eksempel. Det kommer til å ha en reell effekt.

Talerne forsto i kveld også øyeblikkets styrke. For seks år siden satt jeg på et av dialogmøtene på Litteraturhuset og hørte en ung mann som heter Ali Chishti holde en flammende, velformulert tale mot jøder og homofile. Talen var retorisk sterk, full av klassiske antisemittiske troper og ideer. Jødene hadde arrangert 11. september. De arbeidet i det skjulte og styrte bak scenene. Det var et intenst øyeblikk og jeg husker det som et øyeblikk der dilemmaene i det flerkulturelle Norge virket mer presserende enn noengang. Det står i omtalen av dialogmøtet at han ble buet av scenen. Det hadde jeg faktisk glemt. Men jeg husker at jeg tenkte at han ble møtt med mye motstand, og at det var en  lettelse.

I kveld sto Chishti, nå en tredve år gammel mann, og holdt en glimrende tale der han fortalte om hvordan han sto for noe annet i dag enn han gjorde den gangen. Han ba oss si nei til antisemittisme og islamofobi. Det var et sterkt øyeblikk, og som en venn sa til meg etterpå: Det viser at man aldri skal oppgi troen på at folk kan forandre seg. Jeg følte det som en forløsning av en seks år gammel uro.

*

Photo: Martin Grüner Larsen CC-BY-SA 2.0

Rabbineren Michael Melchior taler foran synagogen.

Kveldens høydepunkt for meg var likevel en helt fantastisk, dypt rørende tale framført med til tider sprekkende stemme av den danske rabbiner Michael Melchior.

Han ville si tre ting til ungdommene foran synagogen, sa han (og her må dere unnskylde at jeg siterer etter hukommelsen). Det første var noe faren til Dan Uzan, jøden som ble drept i København, hadde sagt: Da han hørte hva ungdommen i Oslo hadde tenkt seg å gjøre, sa han: «Det gir meg håpet, som ble tatt fra meg, tilbake!», og omfavnet Melchior.

Det andre, sa Melchior, var at det de unge muslimene gjorde i kveld var noe som hadde dype røtter i Islam. Og så siterte rabbineren Koranen. En rabbiner som siterer Koranen! Det var en dyp og talende gestus, og en måte å speile initiativet fra ungdommene. Han fortalte en historie fra profetens liv, der han vendte tilbake til Mekka etter å ha blitt støtt ut og ble beskyttet av en gruppe ikke-troende som sa «hvis noen vil skade profeten Muhammed, må de drepe oss først», sa Melchior og applausen gjorde at man knapt hørte hva han sa.

Det tredje han ville si, var at de unge som sto foran synagogen hadde dannet en ring av fred og kjærlighet, og brutt en ring av hat og krig. Allahu Akhbar! ropte han så. Allah, Gud, er med oss de stedene der mennesker bygger broer og slutter ring om hverandre. Det er der Allah ønsker å være, sa Melchior.

*

På veggen over Melchior og de andre talere kastet flomlysene en enorm skygge på veggen. Man så talerne projisert, fem meter høye. Ungdommer og rabbinere: Alle ble ruvende, monumentale skikkelser. Rabbineren så ut som arketypen av seg selv på den høye, hvite veggen. Og det er nettopp en slik forstørring denne typen symbolske handlinger muliggjør. De gjør menneskenes individuelle handlinger større enn seg selv, og gjør at handlingen rekker utover seg selv. Budskapet om det som skjedde i Oslo i kveld — reelt sett en relativt ubetydelig begivenhet, en samling med noen tusen mennesker — får stor, meningsfull betydning for mennesker verden rundt. Lignende markeringer skal også ha vært utført i flere andre land.

Det er fordi handlingen grep øyeblikket og fylte det med innhold. Det er sant at rosemarsjer og fredsringer er «for enkle». De er  det. De anerkjenner ikke de grunnleggende konfliktene som finnes i et demokratisk, pluralistisk samfunn. Og det er det som på mange måter er poenget med en slik samling. De er store, enkle handlinger som omdefinerer et øyeblikk. De peker på hvordan vi ønsker at samfunnet skal være og begynner bevegelsen dit.

Tross alle konfliktene så ønsker vi alle, de fleste av oss, i alle fall, å anerkjenne en underliggende menneskelighet. Slike øyeblikk minner oss på hva det overordnete målet med konfliktene, diskusjonene og friksjonen i det flerkulturelle samfunn er. Det er at man skal klare å finne en måte å leve sammen uten hat og vold. Ved å slå ring om synagogen gikk ungdommene ut over nåtidens presserende, mindre konflikter og pekte ut veien mot det samfunnet de ønsket. Resten av oss må høre på dem og følge etter.

Edit: Her er en video av Melchiors tale.